Idretten holdes ikke som gissel – den holdes oppe av fellesskap og sponsorer
Mandag 29. september sendte Sponsor- og Eventforeningen tilsvar til Aftenposten, som ble publisert mandag 6. oktober - "Idretten holdes ikke som gissel av sponsorene, men av uklare og inngripende regler".
Denne nyhetssaken er en utvidet versjon av vårt tilsvar, ettersom vi i Aftenposten kun fikk mulighet til å skrive et kort debattinnlegg. Her utdyper vi våre synspunkter og retter opp flere feil og misforståelser i Lunds kommentar. Vi belyser hvorfor uklare regler, og ikke sponsorene, er det som virkelig rammer idrett, kultur og frivillighet.
Rammer idrett, kultur og frivillighet – ikke sponsorene
Sponsing er samarbeid, fellesskap og en finansieringsmodell som gjør at barn kan delta i idrett, kultur og frivillighet, uten at kostnadene blir for høye. For næringslivet er ikke bortfall av mulighet til å sponse i seg selv dramatisk. Bedriftene flytter bare pengene til tryggere kanaler: TV-reklame, SoMe eller annonsering. Men for idretten, kulturen og frivilligheten er konsekvensene alvorlige. Når sponsorer trekker seg fordi forskriften er uklar, betyr det færre arrangementer, lavere aktivitetstilbud og høyere deltakeravgifter. Det står ikke en kø av sponsorer klare til å fylle det økonomiske gapet, og staten har i idrettsmeldingen krevd at idretten skaffer finansiering fra næringslivet.
Lund mener varsellampene bør blinke når vi vil ha endringer i forskriften. Vi ber om endringer i forskriften fordi den er uklar, tolkes langt mer inngripende av helseministerens medarbeidere enn det han selv gir uttrykk for til media, og fordi definisjonen av sponsing er utdatert og ikke tilpasset sponsing i 2025. Resultatet er uklare og motstridende regler. Vi får beskjed om at sponsorer kan bidra med produkter på listen, men at idrettslaget ikke kan gi dem videre, men dette er ikke forankret i forskriften. En avklaring rundt dette har latt vente på seg, hvilket skaper usikkerhet og bidrar til sponsorflukt.
Det minste vi forventer er regler som er tilstrekkelig klare til at de ikke tolkes ulikt av sponsorer, idrettsledere, jurister, myndigheter og kanskje også media. At ønsket om klare regler, forutsigbarhet og gode rammevilkår får varsellampene til å blinke, er vanskelig å forstå.
Kanskje kan Lund forklare hvor grensene går: hva som er ideelt formål? Hvilken sponsing som tillates til ideelle formål og hva som regnes som bidrag? Kan frivillig ungdom som bidrar til avvikling av idrettsarrangementer få en pizzaskive, wraps, nøttepose og sukkerfri saft som takk, eller ikke? Forklar gjerne med forankring i forskrift og veileder.
Heier på sunne arenaer
Lund skriver at «... det er gjort en lang rekke unntak for idretten (og kultur/ideelle organisasjoner osv.), nettopp for å unngå at den rammes hardt økonomisk». Når man leser veilederen, er det knapt noen unntak igjen.
Hvis man mener at markedsføring bør begrenses så mye som departementet mener er riktig, må man også være ærlig om konsekvensene: høyere deltakeravgifter, økt utenforskap og færre arenaer for fellesskap. Det er ikke riktig å late som om forskriften ikke vil ramme idretten.
Norske idrettsledere er kloke og samvittighetsfulle. Sponsing er mye mer enn drakt- og arenaeksponering, og produktene regjeringen har stemplet som «usunne» favner mye bredere enn godteri og brus. Havrebarer, wraps, salater, måltider med fisk og kjøtt, sukkerfrie drikkealternativer, frukt- og nøtteblandinger m.m. anses nå som usunne - også noen nøkkelhullmerkede produkter som myndighetene ellers oppfordrer oss til å velge.
Vi deler intensjonen om bedre folkehelse og heier på sunnere og tilgjengelige idrettsarenaer. Vi bidrar til innovasjon og utvikling blant annet ved å heie frem BAMA, Rema1000 og TINE, som jobber for en sunnere idrettsarena, og oppfordrer myndighetene til heller å bruke gulrot enn pisk når intensjonen er bedre folkehelse for alle.
Men helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre må levere klare regler som reflekterer virkeligheten og stå inne for at han lover at idrett, frivillighet og kultur ikke skal rammes. Da kan sponsing fortsatt bidra til inkludering, aktivitet og opplevelser for barn og unge – og idretten holdes oppe av fellesskap og sponsorer. Nå er resultatet et helt annet.
